På et tidspunkt må du ha sett legendariske kung fu-mestere, pandaer eller annet med svingende never av raseri mens de suser gjennom luften og utfører spektakulære teknikker med navn med naturtema («sommerfuglen», «lotussparket», «tornadoen»). Men visste du at disse bevegelsene også finnes i klassisk kinesisk dans?

Ved første øyekast deler klassisk kinesisk dans og kampsport (kung fu eller wushu på kinesisk) noen likheter. De har overlappende stillinger og positurer, og teknikkene deres krever fleksibilitet, koordinasjon og smidighet. Man kan også se tradisjonelle våpen, som pinner, spyd, sverd og lignende som brukes i både kampsport og kinesisk dans. Hvorfor? Fordi disse to kunstformene har sine røtter i den samme, eldgamle kulturen.

Da wushu først dukket opp i Kina for tusenvis av år siden, påvirket vendingene og teknikkene sterkt andre kunstformer, inkludert kinesisk opera og dans. Disse kunstformene begynte å bruke bevegelser som opprinnelig var ment for kamp og gjorde dem til et middel for underholdning ved forskjellige feiringer - fra uformelle festligheter til keiserlige banketter. Over tid vokste kampsport og klassisk kinesisk dans til de omfattende og separate kunstformene som vi kjenner i dag.

Men selv om de er ulike kunstformer, kan klassisk kinesisk dans og kampsport noen ganger anses som like. Så hvordan kan du skille disse eldgamle kunstformene fra hverandre?

Her er noen måter.

Ledetråd #1: Motivet bak bevegelsen

Når man prøver å skille mellom kinesisk dans og kampsport, er det første spørsmålet du bør stille - hva er motivet bak bevegelsen?

Tradisjonelle former for kampsport er designet utelukkende for kamp og krigføring. Hver bevegelse tjener til å enten angripe eller blokkere et angrep. Hvis du ikke handler raskt, vil du bli slått. Derfor legger ikke tradisjonelle kampsportbevegelser til overflødige elementer – de bruker kun bevegelser som garanterer overlevelse.

Klassisk kinesisk dans er designet for å bli fremført og inkluderer derfor ekstra elementer og finesser. Bevegelsene er ikke et spørsmål om liv og død, men en uttrykksform. Med sitt rike språk kan klassisk kinesisk dans uttrykke enhver følelse gjennom kroppsspråk (et universelt språk). Av og til kan du støte på dansestiler som bokstavelig talt inneholder slag og spark, men det er kun for den tematiske skildringens skyld.

Ledetråd #2: Behovet for hurtighet

I motsetning til det gamle Kina bruker de fleste kung fu-utøvere i dag ikke ferdighetene sine til faktisk kamp. Snarere fremfører de forhåndsøvde numre på ulike arrangementer, inkludert ved sceneopptredener – akkurat som dans. Dette gjør det vanskeligere å skille mellom de gamle kunstformene.

Men her er et annet tips: Se på hvor raskt utøveren beveger seg. I de fleste kampsportene gjelder det at jo raskere du beveger seg, desto bedre (tai chi er et unntak). Selv om de definitivt har en viss flyt og rytme, krever kung fu-bevegelser generell eksplosivitet og smidighet utført i den lynraske Bruce Lee-stilen.

I klassisk kinesisk dans må man imidlertid vise den estetiske prosessen i hver bevegelse. Hvis du beveger deg for raskt, klarer ikke publikum kunne nyte detaljene i forestillingen. For å uttrykke en følelse, er det noen ganger nødvendig med en lang og sakte utstrakt bevegelse som nesten ender i en pause i luften før den fortsetter i motsatt retning. Selv om disse bevegelsene er subtile, ser de nesten ut til å stråle av tilbakeholdenhet.

Ledetråd #3: Kort eller lang?

En annen tydelig forskjell er lengden på bevegelsene. Fra holdningene til sparkene og luftteknikkene har kampsportbevegelser en tendens til å være kortere og mer kompakte (igjen til fordel for det praktiske ettersom lange bevegelser lar deg være åpen for angrep og skade). Klassiske kinesiske dansebevegelser er derimot alltid mer åpne og langstrakte.

Hvis du trener kampsport, prøv å bremse ned og strekke ut bevegelsene dine, og det vil nesten se ut som om du danser. Og for dere dansere der ute, hvis du gjør disse dansebevegelsene med en kraftig og rask bevegelse, blir du kanskje også en kung fu-mester.

Til slutt – De to Wu

Fra 5000 år siden og helt frem til i dag vokste de to brødrene opp med nesten samme navn. Det er fordi det kinesiske tegnet for dans (舞) og kampsport (武) begge uttales wǔ. Forskjellene i hvordan tegnene er skrevet, spesifiserer forskjellen i deres essens.

Du kan se at når du deler ordet wu (武) i kampsport, ligner høyresiden på tegnet «戈», som representerer et våpen, mens venstre side er tegnet «止» som betyr å stoppe. Så den sanne definisjonen av kampsportens wu er å stoppe krigføring mens du kjemper for harmoni og fred.

På en annen side startet wu (舞) i dans fra et symbol av en person med armer, som over tid utviklet seg til også å ha ben. Det er et morsomt gammelt kinesisk vers: shǒu zhī wǔ zhī zú zhī dǎo zhī («手之舞之足之蹈之»). Bokstavelig talt oversettes det som «dans med armer og ben», men hva det egentlig sier, er at når noe ikke kan uttrykkes gjennom poesi eller sang, hvorfor ikke danse det ut?

Med klassisk kinesisk dans kan du skildre nesten hva som helst, enten det er lykke, skjønnhet, medfølelse eller fred – den samme freden som kampsport til syvende og sist er til for.