Portrettintervju: Danseren Lillian Parker

Magnifissance Magazine er Frankrikes og Canadas ledende tospråklige luksus og livsstilsmagasin på kinesisk og engelsk, dedikert til å bygge bro mellom øst og vest gjennom en felles forståelse for skjønnheten og elegansen som er forankret i begge tradisjoner.

I denne utgaven presenterer Magnifissance Shen Yun-danseren Lillian Parker. Lillian har vært med i Shen Yun siden 2017. I 2018 vant hun tredjeplassen i New Tang Dynasty Televisions internasjonale klassiske kinesiske dansekonkurranse (junior kvinneklasse) og førsteplassen i den samme konkurransen i 2021.

Fra Magnifissance's: The Flow of the Daoist Spirit med Shen Yun-danser Lillian Parker

Siden Shen Yun Performing Arts ble grunnlagt i 2006, har millioner av mennesker sittet i teatre rundt om i verden og sett skjønnheten i kinesisk kultur komme til live på scenen gjennom forestillinger med klassisk kinesisk dans. Blant dem var familien Parker, som hadde en årlig tradisjon med å overvære forestillingen.

Da Lillian Parker vokste opp i Toronto, hadde det aldri falt henne inn at hun en dag skulle bli en av de klassiske kinesiske danserne. Men da muligheten bød seg, utmerket hun seg. I september i år vant Parker gullmedalje i juniorkategorien under NTD International Classical Chinese Dance Competition 2021 i New York.

Å bringe frem den indre kraften

    

Parker var kledd i lilla med lange ermer som strakte seg langt ut over armene, og hennes fremføring av "Flow of the Taoist Spirit" trollbandt både publikum og dommere. Alene på en tom scene fylte den unge danseren rommet rundt seg, mens hun kastet ut og trakk tilbake de lange ermene. Bevegelsene hennes var presise, kraftfulle, men til tider også delikate, og demonstrerte stor letthet.

I stedet for å vise sitt talent for tumblingteknikker og hopp, bestemte Parker seg for å fokusere på ro og det subtile uttrykket av indre følelser.

Å bære frem - det å uttrykke indre følelser gjennom form - er faktisk en nøkkelkomponent innen klassisk kinesisk dans. Den fanger opp den indre følelsen i en bevegelse, samtidig som den bærer med seg de distinkte kvalitetene til det kinesiske folket. Denne evnen til å uttrykke den klassiske kinesiske dansens bærende kraft er noe av det som gjorde Parkers seier så eksepsjonell, tatt i betraktning at hun ikke er etnisk kineser.

Parker forteller at da hun danset tidligere, kunne kollegene hennes fortelle henne at uttrykket hennes ikke alltid gjenspeilte den kinesiske ånden.

"Jeg innså at jeg måtte tilpasse meg, så jeg begynte å se på klassekameratene mine og folk i kinesiske filmer, og så på måten de beveget seg på. [Jeg la merke til at] de holder mye inni seg. Du kan se intensjonene og følelsene deres, men det er som å se dem gjennom et slør", sier hun.

Parker begynte å etterligne denne tilnærmingen, og lærte seg å uttrykke seg mer subtilt. "Det føles mer mystisk, med følelsen som sakte lekker ut i stedet for bare å eksplodere på scenen."

Gjennom denne metoden begynte Parker å få tak i dybden og uttrykksfullheten i klassisk kinesisk dans.

"Det finnes et ord på kinesisk som heter "xiao sa", som betyr "bekymringsløs" eller "åpen"," sier hun. "Kinesere er ganske innadvendte av natur, så når de har denne xiao sa-følelsen, er det veldig vakkert. Det er elegant og har stor kraft til å formidle følelser", sier hun.

"For vestlige mennesker er det litt annerledes fordi vi allerede er ganske åpne. Jeg tenker på det som å konsentrere følelsen i hjertet, og så skyve den fra innsiden til utsiden. Det har stor kraft."

    

Vesten møter Østen

Dette året var første gang ikke-kinesiske deltakere vant medaljer i den anerkjente NTD-konkurransen i klassisk kinesisk dans. Parkers lillebror og lillesøster stakk også av med henholdsvis gull og bronse.

Som utøvere av den tradisjonelle kinesiske meditasjonspraksisen Falun Dafa vokste de tre søsknene opp med en forkjærlighet for kinesisk kultur og et ønske om å dele den med flere mennesker. Lillian Parker var så ung at hun ikke visste hva hun kunne gjøre for å hjelpe. Da hun var 12 år gammel, grep imidlertid skjebnen inn.

“Et år da Shen Yun kom til Toronto, var det noen som sa til foreldrene mine at jeg kunne prøvespille [for kompaniet]. Det gjorde jeg, og noen uker senere ble jeg invitert til å dra til New York for en audition,” sier Parker.

Hun ble tatt opp på Fei Tian Academy of the Arts, den prestisjefylte danseskolen som utdanner Shen Yun-dansere. En etter en fulgte søsknene i hennes fotspor.

Shen Yun har base i New York og har som oppgave å gjenopplive tradisjonell kinesisk kultur, som ble kraftig undertrykt etter at det kinesiske kommunistpartiet (KKP) tok makten i 1949. Til en viss grad lærte alle klassekameratene hennes på Fei Tian, inkludert de etnisk kinesiske utøverne, denne tradisjonelle kulturen for første gang. Parker var ivrig etter å bli med dem på denne oppdagelsesreisen.

Hun ble fascinert av de store skikkelsene i kinesisk historie og deres vektlegging av dyd i dagliglivet. Denne forståelsen viste seg å være avgjørende for å formidle den kulturelle rikdommen i klassisk kinesisk dans, som mange mener er guddommelig inspirert.

“Hvem som helst kan lære seg teknikkene, men det er bare med de rette verdiene i handling og intensjon at dansen kan få den genuine følelsen av tradisjonell kinesisk kultur som er så vanskelig å finne i dag,” sier Parker.

Kjernen i bevegelsene

I Parkers verk i dansekonkurransen syntes de lange ermene på kostymet å skyte ut, ikke fra hendene hennes, men fra kjernen av kroppen hennes.

“Bevegelsen kommer fra sentrum,” sier Parker. “Alt annet følger bare etter den energikilden, som en ringvirkning. Når du legger til ermene, blir bevegelsene enda lengre.”

Det var denne evnen til å kontrollere bevegelsene sine og gi energi til rommet rundt seg som skilte seg ut i konkurransen.

Parker sier at det å fokusere på midten av kroppen "skaper en elegant og oppreist følelse. Det bidrar til å få frem den kinesiske essensen og forhindrer at bevegelsene ser små ut", sier hun.

Shen Yun understreker dette kjerneprinsippet gjennom de tidligere tapte teknikkene "kroppen leder hendene" og "hoftene leder beina", som kompaniet gjenoppliver i dag.

På spørsmål om hva hun synes om å vinne en gullmedalje, sier Parker: "Det er et springbrett. Jeg er glad, men egentlig er jeg mest takknemlig. Det var mange gode dansere i konkurransen. Det er en motivasjon til å fortsette. Jeg føler at jeg bare har skrapet i overflaten."

Parkers gjennomtenkte svar er et vitnesbyrd om kvaliteten på Shen Yuns trening og hennes dedikasjon, ikke bare til å lære teknikker, men også til å kultivere sin egen karakter. Faktisk ligger skjønnheten i en Shen Yun-forestilling nettopp i de lagene av mening som er innbakt i dansene.

Etter hvert som Parker fortsetter å fordype seg i kunstformen og sin reise med kompaniet, vil hun kanskje oppnå større visdom og raffinert teknikk, og kanskje i tillegg også inspirere flere mennesker med ulike bakgrunner til å utforske skjønnheten i klassisk kinesisk dans.